Ny kurs mot mindre lus

Ketil Rykhus

Ketil Rykhus

Alternative metoder mot lakselus kommer nå på markedet. For å oppnå stabil kontroll med lusenivåene må skytset rettes mot de tidlige lusestadiene. Slik kan vi avbryte den naturlige utviklingen til voksne hunnlus og dermed stoppe oppformeringen av lakselus i havbruk, skriver nasjonal koordinator Ketil Rykhus i denne kronikken.

 

 

Med den store oppblomstringen av lakselus høsten 2008 fikk vi et forvarsel om hva vi hadde i vente. Årene etter viste at lakselus har blitt en utfordring som setter hele havbruksnæringen på prøve. Selv om lusenivåene i høst fremdeles er i den stigende fasen, noe som er typisk for årstiden, kan det se ut til at den negative trenden fra årene frem til 2010 er snudd. Stabil kontroll med lakselusen er imidlertid på ingen måte sikret. 

Av Ketil Rykhus, nasjonal koordinator

I 2009 la den forrige regjeringen frem Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. I den sto det at lusetall hos viltlevende laksefiskbestander skulle benyttes som måltall for når tiltak må iverksettes i havbruksnæringen. Dette ga grobunn for en rekke nye forskningsprosjekter hvor ett av målene har vært å utvikle modeller som på bakgrunn av lusetellinger i havbruk skal antyde noe om fremtidige lusenivå i en merd, på en lokalitet eller på nabolokaliteter.

Et annet mål har vært å utvikle modeller som skal beskrive hvordan «lusesmitte» spres med vannmassene fra/mellom havbrukslokaliteter og til ville bestander av laks og sjøørret. Felles for det meste av disse har vært oppfatningen av at det også i fremtiden vil være mye lus på oppdrettsfisken. Feil fokus Dagens luseforskrift setter en absolutt grense på 0,5 voksne hunnlus per fisk. Uten at det har vært mulig å fremskaffe det vitenskapelige grunnlaget for denne grensen, er det en etablert oppfatning at lusenivåer under 0,5 kan betraktes som forsvarlig i lys av den forrige regjeringens bærekraftstrategi.

Det er også gjengs påstand om at lakselus i havbruk for all tid vil være den primære kilden til lus på villfisk, og at lakselus, sammen med rømt oppdrettsfisk, er de to viktigste truslene mot alle ville bestander av laks og sjøørret. Uavhengig av betydningen av hva lakselus i havbruk betyr for villaks og sjøørret mener jeg at fokus må endres både i forskning på lakselus og i hvordan næringen skal håndtere lakselus. Uten et annet fokus er det høyst usikkert om havbruksnæringen vil klare å holde lave lusenivåer over tid.

 

Kjernespørsmålet

Forskningen de siste årene har konsentrert seg om det meste som har med lus og lusekontroll å gjøre, men ett viktig punkt er blitt neglisjert; metoder for telling av lakselus. Forskere hevder sågar at det viktigste er antallet tellinger – ikke kvaliteten på tellingene som er avgjørende. Vi har med andre ord utviklet modeller som kan gjøre gull av gråstein. Det kan sikkert også være både spennende og interessant å utvikle modeller som sier noe om hvordan lus vandrer fra oppdrettsfisk til villfisk, men skal vi oppnå en stabil lusekontroll er det trolig mer nyttig å finne svaret på følgende: Når må vi gjøre hva på en lokalitet for å holde nivåene med voksne hunnlus så lave som mulig så stor del av året som mulig?

Det synes å være en generell oppfatning at opp mot 70% av de infektive stadiene av lakselus som finnes på en lokalitet stammer fra lokaliteten. De resterende 30% kommer fra naboanlegg eller med strømmen fra andre mer fjerntliggende lokaliteter. (Lus fra villfisk er i følge forskerne neglisjerbart!?) Jo mindre eggproduksjon vi får på et anlegg jo mindre interessant bør det derfor være å vite hvordan de infektive stadiene sprer seg. Også for villfisken vil kontroll med andre negative faktorer og fokus på viktige bestandsstimulerende tiltak da ha større betydning for både sjøørret og villaks.

 

Nye metoder

De fleste oppdrettere har erkjent at noe av de viktigste de kan gjøre er å telle lus og komme raskt i gang med behandlingene (foreløpig er medikamentelle avlusinger fremdeles er det viktigste hjelpemidlet vi har). Hvorfor? Jo for å ha færrest mulig voksne hunnlus i anlegget. Her er vi ved kjernen ved dagens kurs: «Alle» tenker smittespredningsmodeller og alternative tiltak. Det siste er vel og bra, men jeg er usikker på kost/nytte effekten av smittespredningsmodeller i 100-millionersklassen dersom det ikke er lenger er «lusesmitte» som kan spres. Hva er viktigere?

Det som etter min mening er vel så viktig er nye, revolusjonerende metoder som effektivt, dyrevelferdsmessig forsvarlig og med større sikkerhet kan fortelle oss hvor mye fastsittende og bevegelige stadier av lakselus vi til enhver tid har i en merd. Det andre vi trenger, er å vite mer presist når vi må iverksette ulike tiltak for å sikre at vi kan holde oss under en gitt grense voksne hunnlus. For å oppnå sikker kontroll med lakselus i havbruksnæringen, må næringen selv operere med en helt annen og lavere grense enn den vi har i dagens luseforskrift.

 

Status og utsikter

På det laveste var det etter årets våravlusing i gjennomsnitt ca 0,03 voksne hunnlus per fisk i sjøen. Så langt i høst har vi på det meste hatt ca 0,3 voksne hunnlus i gjennomsnitt per fisk. Når vi vet at det er mindre enn 10% av lokalitetene som har hatt lusenivåer lik eller over 0,5 voksne hunnlus, har de aller fleste av de omtrent 400 000 000 oppdrettsfiskene lite eller ingen voksne hunnlus. Med effektiv telling av lus og bruk av de nye tiltakene vil det forhåpentligvis være relativt lett å holde lusenivåene et sted mellom årets topp og bunn det meste av året. En nedgang fra 0,3 til 0,2 voksne hunnlus i snitt, vil bety 200 000 000 flere fisk i sjøen uten at lusenivåene blir høyere.

Vi begynner å ane konturene av hvor effektive en pakke med ikke-medikamentelle kontrolltiltak vil være. Kun et fåtall av disse tiltakene er kommersielt tilgjengelige, men flere vil i løpet av et par år være tatt i bruk. Da er det uheldig at bedre tellemetoder og oversikt over optimale tidspunkt for iverksettelse av tiltak, de to viktigste hjelpemidlene vi trenger for å bruke disse verktøyene optimalt, ikke er på plass.

 

Legg inn en kommentar

© Lusedata