Lakselus

Lakselus – Grunnleggende biologi

Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) finnes naturlig i alle havområder på den nordlige halvkule. Lakselus er den vanligste parasitten på laksefisk.

Det ligger i parasittens natur å «tære» på verstens ressurser ved at den nærer seg på slim, hudceller og blod fra vertens hudoverflate, der den lever og formerer seg (ectoparasitt).  

Blir forekomsten av lus for høy, kan det være en utfordring både for oppdrettsfisk og vill laksefisk. 

Lakselus er egentlig et lite krepsdyr som utvikler seg gjennom ti utviklingsstadier. Underveis skifter den skall. I de første stadiene flyter den med vannmassene og kan spres over store områder. Når lakselusa fester seg på en vert (fisk), vokser den videre og ender til slutt som voksen lus som formerer seg. Hunnen oppbevarer eggene i to lange eggstrenger. En voksen hunn er 12 mm (29 mm med eggstrenger, en voksen hann er 6 mm). 

Lakselus finnes på fisk i oppdrettsanlegg og sjøørret som lever i fjorder og kystfarvann hele året. Lus følger også med villaksen fra havet når den kommer inn fjorden om våren for å gyte i elvene. Lakselus faller av laksen og sjøørreten når de går opp i elvene. 

Hvorfor er lakselus et problem?

Lakselus lever og formerer seg på laks og ørret i saltvann. Ved tung infestasjon (mange lus som fester seg over lengre tid) kan lusa påføre fisken sår som kan gi infeksjoner og problemer med saltbalansen.  

Norge har viktige villaksstammer og en betydelig havbruksnæring. Det er viktig å ta vare på begge. Havbruk medfører at antall fisk i sjøen øker, og dermed øker også antall verter for lakselus.  

Nivåene av lakselus i anleggene må derfor holdes lavest mulig, slik at de samlede lusemengdene i sjøen ikke blir for store. Lakselus formerer seg hele året, men hurtigere når temperaturen øker, spesielt på sensommeren. 

For høye nivåer av lakselus i vannmassene, spesielt på tider av året der vill laksesmolt vandrer ut fra elvene, representerer en risiko for tung infestasjon av vill laksefisk. Sammen med en rekke andre risikomomenter (eks. brakklegging av elver og utbygging av vassdrag, overbeskatning og ulovlig fangst, rømt oppdrettslaks) kan for høye nivåer av lakselus true bestander av vill laksefisk.  

Havbruksnæringen og myndighetene samarbeider om å sikre god kontroll med lusenivåene. Om våren er det ekstra fokus på å holde lave lusenivåer av hensyn til den minste villaksen (smolten) som da legger ut på sin vandring fra elvene, ut fjordene og mot havet. 

Det bevilges årlig store pengesummer til forskning på lakselus. 

Lakselus påvirker ikke mattryggheten eller kvaliteten på laksen.